Naberg reiste seg, når ved Mannahemens garden
Økstid, Sverdtid, ufred var der ikke - dog var er byllepestens plager
Ingen gjestet frender, ingen gjestet prest
Ingen drog til byen, uten lanse og til hest
I Opphavs tider sang de sanger, for seg selv og sine fedre
I dag synges kun de sanger, som skal gjøre morgendagen bedre
Sanger for den neste, ingen sanger for den Beste
Svik og løgn har fatt sin plass, I midgard jotneses palass
En mann vandret rolig, sikker, stolt der mellom hus
Han ferdedes blant folk, han trakket tyredd der blant mus
Flere hundre menn, han gjestet hver kald natt
Han var enøyd, høy og tynn, og på sitt hode bar han hatt
Ensom mann han vandret, over bivsrot en kald morgen
Han ristet på sitt hode, over menneskenes tap
For de sikret seg en plass, I en ufødt tragisk himmel
For de vandret nor og ned, for de rotnet I Hels fred